Spisestuene er så typisk for sin tid at jeg føler flere ganger jeg er på filmsettet til Mad Man eller en tidlig James Bond film. Dette gjelder selvfølgelig de andre rommene som stua og soverommet. Faktisk også baderommene med mye stein (ikke skifer og mosaikk) med tydelige mønstre i seg. Spesielt hvit marmor går igjen flere steder. I showrommet til klesbutikken Larusmiani var ildstedet i hvit marmor. Se også teppet med enkelt og nesten overdrevent mønster, dette er også noe som gikk igjen på messen.

En annen ting som også repeterte seg på nesten alle standene i hallene innenfor moderne, var småbordene satt i små komposisjoner her og der. Og det ser bra ut. Vanskelig å finne en favoritt, her er noen kule eksempler.

Noen rå spisestuer med innslag av 3 ti år, 50, 60 og 70 tallet. Se taklampene, teppene, materialene, stolene – en fryd for øyet!

Mer informasjon kommer fortløpende denne uken med flere bilder og enda mer oppdatering til årets trender som jeg liker svært godt. Min søte kollega og jeg var igjennom litt over halvparten av hallene (en hall utgjør hele Lillestrøms varemesse), inkludert de hallene som går under kategorien klassisk. Her var det alt fra Ludvig XIV til Alibaba og de 40 røverne, og jeg kunne ikke unngå den svært så lukseriøse «pynten» jeg så. Check it out!

Men før jeg går inn i resepsjonen en fredag ettermiddag, vet jeg at jeg kommer til å bli skuffet. Kanskje det har noe å gjøre med en svært konsentrert tåfis lukt som kroppen har oppdaget før hjernen har klart å ressonere seg til? Resepsjonen er bare helt feil og minner om et trist høyfjellshotell fra 70 tallet der en varm velkomst overhodet ikke er tenkt på. Ikke finner vi heisen, og gulvet minner om billig «teppe» fra barndommen som gav brannsår hvis man falt på det. Her er det spart penger på alt, og man har følelse av å komme til en institusjon som ikke har fått bevilget penger på flere år. Det er rett og slett nitrist. Leiligheten var bedre enn forventet etter å ha sett resepsjonen. Likevel har jeg flere ting å nevne. Den var knøtt liten, belysningen på soverommene minnet om tannlegen, lite gjennomtenkt planløsning (et soverom hadde to dører), billige materialer og papirvegger mellom rommene. Det hyggeligste var gasspeisen kledd inn i såkalt stableskifer. I nederste etasje, ligger ICA. Dette minner mer om en russisk dagligvare som er så lite inspirerende at man kjøper kanskje bare øl, røyk og potetgull her. Dette forklarer kanskje det dårlige utvalget. Her vil jeg ikke bo igjen. Men litt ros skal Hemsedal Alpin Lodge få. Den etasjen som ligger i flush med bakken, hovedinngangen fra bakken, her synes jeg det fungerer. Fin bar, levende både på dagen og kvelden, fin skibutikk, Flos lamper i taket, god plass og fine møbler. Her var det mennesker i alle aldre, sånn som det skal være på fjellet. Men det som irriterer meg kanskje mest, er at logo og inntrykket på nettet, skal fremstille intim peiskos og ull og vadmel og tre, men det som møter deg er fake stein, brannteppe og hvite gipsvegger…

I de siste årene, da jeg har liksom blitt voksen, har turen alltid gått til Skarsnuten når det er tid for afterski. Jeg liker arkitekturen her, den er spennende og moderne, og der den ligger nesten på toppen, kan den virke litt romskip aktig og dominerende.

Dessverre er ikke opplevelsen like stor som man håper da man ankommer denne litt annerledes afterskien man er vant til. Nå er jeg sikkert mer kritisk enn gjennomsnittet, men da køen til å få bord bare vokser og vokser fordi gjestene har klare ønsker på hvor de vil sitte, er det noe som er galt. Alle vil jo ha utsikt og overblikk, men når dette ikke er mulig, må man lokke med andre ting. Kanskje en peis ved inngangspartiet/de nedre etasjene. Kanskje ikke det skulle være sånne messaniner ved trappen opp til der det skjer? Nok en gang får jeg litt den institusjonsfølelsen, men mer av at Skarsnuten er et kommunalt offentlig bygg, bare ikke helt foran der alle gjestene vil sitte. Dessuten har jeg aldri spist god mat her. Men en ting må sies. Jeg har alltid hatt det gøy der, hurra!

Men noen resorts/lodger/hoteller klarer det. De er mer bevisste, har et klarere konsept og kanskje ikke noen byggherrer som skal tjene mest mulig penger og spare der man kan. Her er noen jeg mener er vellykkede steder, der glasset med vin ikke koster noe mer enn på Skarsnuten.

Norefjell SPA & Resort, tegnet av Yran & Storbraaten Arkitekter

Åre er et av de beste skiområdene i Sverige, og da arkitekten Peter Bohlin/Bohlin Cywinski Jackson fikk oppdrag å bygge dette komplekset la han igjen en designperle med 112 rom og ekte amerikansk lodgefølelse. Copperhill Mountain Lodge.

Apropos fjellet, må også et av Snøhettas siste signalbygg nevnes. Tverrfjellhytta er et unikt og robust bygg som både videreforedler tradisjonelle byggtradisjoner og skaper et beskyttet samlingssted i fjellandskapet på Hjerkinn. Bygget vant prisen World building of the year i kategorien besøkssenter.

http://www.nasjonalmuseet.no/

Denne filmen er laget av NRK for  for Nasjonal Digital Læringsarena, som er en nettsted for studieveiledning.

Jada, jeg vet at Verner Panton stolen er i tusinvis av hjem her i Norge, men jeg elsker den, og fikk stor respekt for den da jeg så en dokumentar for noen måneder siden om alle utfordringene Verner Panton møtte. Med dagens teknologi, hadde det ikke vært et problem, men for 52 år siden var det nesten umulig. Stoeln er hakket lavere, og jeg tror den utgår for min del. Jeg kunne gjerne hatt den i gangen, bare én, men den er rett og slett for populær. Gratulerer Verner med god design, han innredet forresten restauranten på Hotel Astoria samme år som stolen ble skapt. Interiøret ble revet 3 år senere fordi det var altfor moderne for innbyggerne i Trondheim, tragisk. V.P døde i 1998.

Ja, jeg følger nok strømmen likevel, men Y stolen (Wishbone på engelsk) er noe spesielt og den er super god å sitte i. Venninnen min har den, og man blir sittende rundt bordet i evigheter. Jeg liker veldig godt de spreke fargene den kommer i som ble lansert på møbelmessen i Milano for et par år siden. H.W var en dansk møbeldesigner med stor respekt for tre, og det liker vi i drivved.no. Stolen kom i 1949 og er et godt eksempel på tidløs design.

Jeg er glad i det moderne, men det er jo såååååå mye å velge mellom at jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal ha, her er bare noen flere av favorittene.

I helgen var jeg forresten til min nye yndlingsby, Lisboa. Her fant jeg en butikk med alt fra serviettringer til store sofaer, fant også nok et alternativ til stol Prisen var grei, og utseende var kult, ikke minst var den komfortabel. Butikken finnes dessverre bare i Portugal, men er verdt et besøk, Area.

På Designers Saturday kom jeg over Johanssons möbler fra Sverige som har fine stoler, moderne og enkle. Nei, nå skal jeg hjem og sitte i mine gamle stoler og nyte helgen. God fredag!

Yndlingen er sangen Somebody that I used to know av Gotye & Kimbra, to artister som synger mot hverandre i en slik troverdig måte at du tror de har et ekte kjærlighetsproblem. De kommer fra den andre siden av jorden. Hun fra New Zealand og han fra Australia, 2 land jeg gjerne vil dra til. Har alltid hatt lyst til å bo i Australia, i en av storbyene, og barna går på skole der og jeg jobber i et av byens hotteste arkitekturkontorer.

Jeg dedikerer denne lille bloggen til 2 personer. Først til Etta James som døde 20. januar i år (Sangen Levels, Avicii, samplet fra Something’s got a hold on me) i en alder av 73 år. Hun var en amerikansk R&B, jazz, rock & roll sangerinne og låtskriver, altså veldig talentfull. Rest in peace. Også hurra til Justin Timberlake som fyller 31 år i dag, det hørte jeg nemlig på P3 i dag

Spilleliste: Thilde Januar

På letingen har jeg funnet noen bilder jeg bare må dele med dere. Har alltid lurt på om kjendiser er venner med andre kjendiser. Også er det noe inne i meg som tror at kjendiser hadde det mye kulere før. Nå skal alle vite alt om alle, folk holder øye med alle, og twittrer/tar bilder av kjente mennesker overalt. Når jeg ser på disse bildene fra 70 tallets osv, blir jeg litt misunnelig som ikke kunne henge med disse kule menneskene her…

Sjefen min fortalte meg her om dagen om sin fasinerende interail tur i 1963. Han hadde endt opp i Cannes, blakk, men fant en rik tysk dame som gjerne ville varte han litt opp. Det ble fest og morro dagen lang, og en dag sovnet han på stranden av utmattelse etter en lang tur. Da han våknet opp noen timer senere, skjønte han straks at han hadde forvillet seg til en nudist strand. Han lå og så ann situasjonen da han til sin store forbauselse la merke til en skjønnhet, splitter naken, 2 m fra han, som han visste han hadde sett før. Nemlig Brigitte Bardot. Hun er en av de vakreste jeg vet om, og takk for alt hun har gjort for dyrene. Hun er visst veldig syk nå, så jeg sender henne noen varme tanker. Her er hun avbildet med Alain Delon (også kalt den mannlige Brigitte Bardot) og  Eddie Barclay, fransk musikk produsent. Så kul med flosshatt!

Barske Steve McQueeen (1930-80), Paul Newman (1925-2008), Barbara Streisand og Sidney Portier. For meg ser det ut som 4 gode venner. Bare se på King of cool (Steve) som ser så kjekkas ut, Paul Newman er ikke så verst han heller. Husker hvordan mamma pratet om disse gutta, og jeg tenkte bare at de var ekle og gamle. Apropos kjekkaser, se bildet nedenfor.

Jack Nicholson, Lauran Bacall og Warren Beatty. 3 andre gode venner som har det gøy. Lauren Bacall var forresten gift med Humphrey Bogart, de var gift helt til han døde av kreft i 1957. Humphrey kalte Lauren, Baby, også når han omtalte henne. Warren Beattys søster er Shirley MacLaine.

Dette bildet tror jeg er fra Studio 54, nok en tid, et sted jeg gjerne skulle ha tatt tidsmaskinen til. Halston, en revolusjonerende motedesigner i sin tid (jeg elsker de lange kjolene), Bianca Jagger, Jack Haley jr (filmregissør) og Liza Minelli (de var gift på dette tidspunktet) og sist men ikke minst Michael Jackson. Her ser han liksom så normal ut, og glad.

Keith Richards, Tina Turner og David Bowie

Star struck Kate Moss, sjalu Johnny Depp og crazy Iggy Pop. Mannen min har vært backstage med Iggy Pop!

Bob Dylan og Johnny Cash (1932-2003), den mest betydningsfulle countryartist ever. En av de siste låtene Johnny spilte inn var en versjon av Nine Inch Nails «Hurt», ett år før han sovnet stille inn i 2003. Sangen spilte vi i begravelsen til fettern min, en vakker cover. Men den vakreste er In my life…

David Bowie (som ser ut som kan knekke i to) og Elisabeth Taylor (1932-2011)

Charlie Chaplin (1889-1977) og Albert Einstein (1879-1955). Lurer på hvordan disse to egentlig var.

Mick Jagger, Madonna & Tony Curtis (1925-2010)

Et festlig bilde med Mr.T og Nancy Reagan. Hva ønsker du deg til jul, jenta mi?

Salvador Dahlí (1904-1989) og Coco Chanel (1883-1971),

pioneren av fransk mote

Jeg velger å avslutte med Marilyn Monroe (1926-62) fra dette photoshootet som jeg har blitt så nysgjerrig av, som har resultert i denne bloggen.  Man ser ulike situasjoner på bildene, man ser en historie og klarer nesten å leve seg inn i det ene øyeblikket. Fotografen Bert Stern tilbragte 3 døgn med M.M og fikk tatt tilsammen 2600 bilder av henne. Alle unike og ærlige. Det er ikke noe fasade, det er en avslappet Marilyn, og hun må jo bare være en drøm å fotografere.

Dessverre er det mange på disse bildene som ikke lenger er her på jorden. Men med slike bilder som er vist, blir de levende igjen. Vi kjenner de liksom litt. Så neste venn som kommer på besøk og må ta et lite toalettbesøk, får et lite innblikk i Marilyn Monroes liv, 6 uker før hun dør 5 august 1962, av en overdose sovemedisin?

Den britiske skulptøren, Jason de Caires Taylor har skapt 400 cement skulpturer til et museum på havbunnen i National Marine Park of Cancun i Mexico. Det åpnet i november 2010 og er det største prosjektet i sin sjanger. Skulpturene er korallvennlige, og forandres hele tiden på hver sin unike måte ettersom tiden går. Dette er kunst med en hensikt i forhold til miljøet for å bidra til et bedre økosystem. Verkene ble skapt av avstøpninger til levende mennesker, de fleste lokale innbyggere på Grenada eller i Cancun. Den tette samlingen av mennesker er ment å illustrere hvordan vi alle må ta stilling til alvorlige problemstillinger knyttet til vårt miljø. Jeg liker også skulpturene som viser en alminnelig fet mann som spiser en burger. Hvorfor skal naturalistisk kunst ofte være et glansbilde av vår hverdag? Ihvertfall, se vakre skulpturer på ca 6 m dyp i Mexico. Jeg er bergtatt.

Kunstneren har også skapt liknende skulpturer, men hentet inspirasjon fra et gammelt maleri, Ophelia (1852) malt av Sir John Everett Millais. De fungerer som symboler på gammelt og nytt, og er et skille mellom gamle byen og den nye byen, Canterbury i England.